|
|
|
|
ENDELIG, ENDELIG TONGA 3 mars 2000 |
|
|
Etter ett års planlegging, utallige telefoner, mailer og møter kulminerer det hele idet vi får se båten vår ligge som en dronning på Nuku'alofas havn på Tonga. Vi har reist nærmere 48 timer i strekk fra Kristiansand til den andre siden av jordkloden og står nå og bivåner vårt nye hjem de neste 15 månedene. Vi er lykkelige og roper og hopper og får de lokale pikene som ser på oss til å knise. Arne og Trond kan ikke vente lenger og svømmer over til båten i bare unniken mens vi andre venter til Zodiaken er blåst opp. Det er mørkt og sent på kvelden så vi får installert oss midlertidig før vi stikker til byen for å få oss noe mat og noe kaldt drikke mens hodene våre prøver å fordøye de nye realiteter.
De første dagene går med til nedvask, mannskapsklipp, overhaling av alt mulig rart og avklimatisering. Thomas er speeda på jet-lagen og klarer ikke stoppe å jobbe, mens alle sammen har tids- og romforvirring. Hvor er vi, hvem er vi, og hva er klokken er ting vi basker med. Vi blir seende ut som førstereisgutter fra US NAVY når vi går på restaurant på lørdagen, nyklipte, lyserøde og med like sponsor gensere fra Kappa. Båten ligger som en perle der den er førtøyd i fiskehavna med en behjelpelig dansk jordomseiler i katamaranen 'Danish Twins' på den ene siden og en New Zealander på den andre. Dansken har vært her siden før jul og er forskrekket over hastverket vi har med å komme oss videre. Han seiler ca. 1 øy i året og har fått med seg kona og to unger på turen. Vi bruker en uke på å omstille oss til Pacific time og kvitte oss med de siste rester av vestlig stress i nervesystemet. Etter det går alt så meget senere.
Allerede første kvelden forstår vi at Tonganesere er hyggelige mennesker. Som de sier her så er til og med haiene 'friendly'. Arne knuser vinduet på en taxi i det vi skal gå inn da døra står i spenn, men sjåføren bare smiler, gidder ikke gå ut av bilen for å sjekke og sier bare 'it's ok'. Alt koster enten en eller to dollar her (5 og 10 kr.) og menneskene er veldig behagelige for oss Sørlendinger. De er vel egentlig prototypen på en sørlending så vi hadde ikke blitt overrasket om de hadde sagt 'Javel' til oss på gata. Men folk tar ikke notis av oss, de hilser, men bryr seg ikke så mye om de bleike spjælingene fra skandinavia. Pondus er tingen her nede, og menneskene er digre og litt fryktinngytende. 150kg med tatovert mannfolk (og kvinnfolk) er et litt uvant syn, men de er alle snille som en smeigedag på sørlandet.
Noen Tonganesere driver å lager en katamaran på 130 fot 200m bortenfor oss. De lager en kopi av de originale Tonganske seilerne som ikke er gjort de siste 150 år, og alle er spent på om de husker hvordan slike båter ble lagd. Kongen av Tonga skal seile den til Sydney under OL. Tonganerne ble i sin tid regnet for å være stillehavets vikinger, og raidet naboøyer med den samme fryd som oss nordboere. De har nå roet seg ned og takket være Europeiske misjonærer er de nå det mest fredfylte folk i verden. Formannen på verftet heter Oy Fringa og lager flaggstang til oss pluss en plakett og noen flotte halssmykker. Alt for å vise vennskapelighet. På søndag er det full stopp i all akrtivitet for hvis det er en ting disse menneskene kan så er det å holde hviledagen hellig, og alle går i kirken. Tonganeserne er veldig religiøse. Alle utesteder stenger kl. 12 midnatt på lørdag og ingen har lov til å løfte en finger eller kjøre en taxi. Pussing på båten kan vi bare glemme. Vi bader i havna og lager vår første middag ombord. Palmeøyene er fortsatt kun i horisonten. Vi svetter som pokker.
Vi begynner å glede oss til å lette anker og få havbrisen i hodet, men den tidligere nevnte syklonen Mona setter oss ett par dager tilbake. Vi har god tid og nyter faktum av at vi har den fineste båten i havna. Lørdag 11.mars får vi endelig lettet anker og får testet våre seil- og navigasjonskunnskaper da vi må seile slalom mellom undervannsrev og atoller som skvulper i vannskorpa. Vi liker GPS. Etter å ha spilt melodien fra Onedin linjen ett par hundre ganger på fint slør mellom palmeøyer ankrer vi opp på vår første øy, Pangaimotu. Øya er på størrelse med Dvergsøya, full av palmer, sandstrender og med en malerisk restaurant ytterst på odden som man kan fortøye lettbåten til. Her står 'Ilaisaane i baren og smiler og vi får en deilig kveld med vår første ankerdram og høylydt synging utover lagunen. Båten ligger på svai på sandbunn, vi bader, leser litt bok, drikker ei øl, sover litt. Det føles som vi har gjennerobret barndommens sommerferie og utvidet den med ett år.
Vi føler at seilasen har begynt, og planlegger nå å dra til Tongas nordlige øygruppe, Va'vau på mandag. Dette vil bli vår første prøve, en todøgns seilas i fremmede farvann.
|
|
|
|
|
