|
|
|
|
VEIEN TIL AZORENE 20 april - 7 mai 2001 |
|
|
Det er fredag 20. april, vi ligger og nyter vårt siste bad i tropiske farvann og lar restene fra gårsdagens tømmermenn ta farvel med oss og forsvinne ut blant koraller og rev i Antiguas perfekt tempererte vann. Vi har hatt farvel fest kvelden før og gjør oss nå, etter den siste badebalsameringen, klare til overfarten mot Europa og over Nordatlanteren. Vi skal hjemover! Rutinerte som vi har blitt tar det kun fire timer å bunkre vann og diesel, gjøre de siste proviantinnkjøpene og sjekke ut hos myndighetene for å gjøre S/Y OSOSO klar til nye strabaser. Seilene blir satt klokken fire og vi kan starte på den lange ferden mot Azorene og nye opplevelser. Tårevåte vinker flickorna farvel fra bryggekanten, en æra er over!
På den sytten dager lange overfarten opplever vi det meste som er av værforhold. Vinden kommer fra nord, syd, øst og vest og fra alle kompassets punkter der imellom. Vi får flau vind, alle typer briser, liten kuling, stiv kuling, sterk kuling, stormkast og vindstille. Vi seiler gjennom høytrykk, lavtrykk, kaldfronter, tordenbyger, squalls og delfinstimer. Havstrømmene går med oss, mot oss, sidelengs og på skrått, og vi seiler på kryss, slør og lens med spinnakker oppe, spinnakker nede, ett, to og tre rev i seilene og motorseiler innimellom for å komme frem til målet. Med tre mann ombord velger vi å kjøre 4-8 vakter. Fire timer på vakt, åtte med lediggang, noe som viser seg å bli en behagelig ordning så lenge man ikke sitter alene der oppe midt på natten når en kuling setter inn og man som en ekte sørlending vegrer seg for å bry de sovende sjeler og tilkalle assistanse til reving av seil. Som vanlig er fjerdemann på laget, autopiloten Vilhelm, en stødig partner som holder kursen uten å klage når vakta trenger avveksling.
Den første delen av turen går over Sargassohavet hvor vi seiler på kryss i en frisk bris som blåser fra E-NE. Stjernehimmelen har forandret seg og vi seiler nå med Nordstjerna på baugen mens daglige kulingbyger (såkalte squalls) tømmer sin kraft over båten. Etter fem dager er det blitt merkbart kaldere når vinden dreier og vi kan legge oss på en mer østlig kurs. En dag senere forsvinner vinden helt og vi må gå for motor mot målet. Pilotkartene kan melde om lange perioder uten vind på ruta vår og vi er litt smånervøse for å bli liggende i ingensteds tomme for diesel og uten vind på et par uker. Med en smule angst tar
vi ned værkart på pc'en fra satelilttelefonen og vår frykt for vindstille
stilnes når vi ser ett lavtrykk på vei mot oss med en 2000 mil lang
kaldfront foran seg. Nok av vær i vente. Som vanlig kommer
kaldfronten som julekvelden på kjerringa og på morgenkvisten to dager
senere rekker Erik akkurat å få på seg regntøyet og gjøre seg klar til
å reve seil når dyret slippes løs. Det blir skrik og skrål og en
fortumlet Nesheim rives ubarmhjertig opp fra søvnen for å styre skuta i
kuling og styrtregn mens seilarealet blir redusert. Brutal vekking, men ren
ble han i hvertfall. Lavtrykket henger med oss et par dager og vi slører
fremover i god fart og kuling i ei skute som oppfører seg som en drøm.
Etter å ha kuttet løs den enorme taukveilen som har satt seg fast i roret vårt starter igjen frykten for evigheter med vindstille. I to dager går vi for motor mens diesellreservene minker faretruende og mannskapet forbanner høytrykket som favner om oss. Vi ber om vær og sannelig får vi ikke det og litt til. Idet barometeret viser 1032 og 'very dry' seiler S/Y OSOSO inn i en forrykende lyn- og tordenstorm. I løpet av minutter er syndefloden over oss og vi lurer på hvilke guder som har hørt våre bønner. Det blåser sterk kuling med storm i kastene mens himmelen flerres av gigantiske lyn og tordenen drønner i ørene våre. Når lynet slår ned i havet en kilometer borte blir det litt for nær til at det er gøy lenger. Vi skrur av elektronikk og slipper tak i stag og alle deler som er festet til masten. Sikten er lik null og rormannen kan ikke engang se frem til kompasset noe som medfører at kursen er vanskelig å holde stø og som igjen medfører at vi tar en 360 graders sving mens seil og rigg dirrer som besatt. Når vi bestemmer oss for å ta siste rev i forseilet tvinner skjøtene seg rundt forstaget og vi mister kontrollen. Hele forstaget dirrer som magen på en tyrkisk danserinne og vi må ha en mann på fordekket. Trond kutter det ene skjøtet og åler seg frem for å redde dagen. I det han ligger og basker med problemet løsner selvfølgelig spinnakkerbommen fra festet sitt og truer med å lobotomere den unge Nesheim der han ligger. Men med mektig innsats fra gøtta blant lynilden reddes riggen og vi kan koste videre. Mannskapet er mer slitne enn båten og endelig, etter 12 timers basketak, kan dyvåte og kalde menn få litt ro igjen. Vinden avtar og regnet demper seg til sedvanlig norsk høstregn og vi er en erfaring rikere.
Den påfølgende dagen blir vi møtt av migrerende hvaler som tydeligvis tror at S/Y OSOSO er en lenge savnet fetter eller noe sånt. Det er ikke til å unngå at Arne støkker litt når han ser en fisk med alt for stor bruttotonnasje dykke ned under båten ti meter unna. Nærkontakten fortsetter, men vi kjører slalåm mellom kjempene og setter inn i natten med litt roligere nerver når stimen ser ut til å være passert oss. Brått vekkes vi dog ut av vår søvn da vi klokken elleve vekkes av lyden av hval mot skrog og Tronds orkanrøst som får alle hender på dekk. Vi har kjørt inn i siden på en hval og nå ligger den som død langs skutesida med enorme mengder illeluktende gørr sivende ut fra kroppsåpningene. Vi utfører 'damage status' og finner at alt er i orden med båten utenom giveren til fartsloggen vår som er blitt knust i sammenstøtet. En stund virker det som vi sitter fast i hvalkroppen (er den spiddet på bulbkjølen vår?) og båt og hval tar noen piruetter sammen som i en tett tango. Etter hvert får bronsepropellen vår tak og dieselkraften kan frigjøre oss fra stanken av død hval og eventuelle farer fra dødskramper eller en sint hval som kommer tilbake fra dødsriket. Trond hvaldødaren seiler videre. De siste dagene av reisen, når to uker på havet er passert, kjøleskapets innhold ikke er som det engang var, besetningen har mistet sin siste rest av kreativitet på middagsfronten og pasta og brokkolisuppe kommer ut av rotfyllingene - da starter hallusineringen og matfantasiene. Vi begynner å diske opp med virkelighetsnære hildringer fra restaurantene vi skal besøke og komponerer menyer til øynene blir store og røde. Hvitløksgratinerte krepsehaler, soyamarinert tunfisksushi med wasabi, råstekt indrefilet med soppsaus og mandelpoteter, sprøstekt småfugl, komper(?), ostetallerkener og portvin, listen blir bare større og større mens milene sakte ruller under kjølen og vi forbanner hverandre for ikke å ha kjøpt med noe sjokolade til turen. Hvor faen er melkesjokoladen!
I en behagelig bris kan vi endelig, mandag 7. mai, entre Horta havn og fast grunn under føttene. 16 dager, 15 timer og 27 minutter tok det å tilbakelegge 2.395 mil. Det ble faktisk den beste overfarten vi har hatt med mye flott seiling i skiftende forhold og en passende dose dramatikk. Vel blåst. |
|
|
|
|
