|
|
|
|
IRLAND OG SKOTTLAND 7 mai - 9 juni 2001 |
|
|
Etter å ha besett Azorene, de frodige vulkanøyer midt i Atlanteren fra scootersadelen satte vi seil mot Irland og siste del av Nord Atlanteren. Dårlig vær gav oss en forsinket avgang fra Horta så vi fikk noen ekstra dager til å pleie sosial omgang med andre norske seilere som Erling og Gry i Morild på vei hjem fra sin ekspedisjon i Antarktis og Ulf fra Ålefjær omord i Pocahontas som vi var blitt kjent med i Antigua. Etter åtte udramatiske dager på havet med mye motvind dukket Irland opp gjennom skodda og vi kunne entre Kinsale havn som fyltes med sol idet vi ankom brygga. Der stod Olaf, far til Arne, sammen med havnesjefen og ønsket oss alle velkommen. Han (Olaf) hadde satt hele byen på hodet mens han ventet på vår ankomst og alle myndigheter i området var svært så klar over at OSOSO var på vei inn. Vi fikk derfor en enkel innsjekking og i motsetning til i andre land hvor man må bruke masser av tid på å klarere båt og mannskap hos alle de rette myndighetene, fikk vi her beskjed om å kjøpe oss en pint med Guinness hver på klubben for å formalisere klareringen. Fornuften lenge leve!
Kinsale som blir kalt Irlands gourmet hovedstad viste seg fra sin beste side og vi fikk nyte de kulinariske gleder i en idyllisk by i solskinn og trange gater. Avklimatiseringen vår gikk inn i en mer behagelig fase og stilongsen kunne forsvinne for en stakket stund mens gamle borger og et bølgende irsk landskap satte den perfekte ramme rundt vårt opphold. Turen vår oppover Irskesjøen til Glasgow blir en seanse i britisk tåke og vindstille. I to døgn kjører vi gjennom en grøt som reduserer sikten til femti meter og når vi går frem på fordekket har allerede de i cockpiten begynt å bli uklare. Det er mye trafikk på strekket og vi hører tåkelurer og ser blipping på radaren vår konstant. Det at radaren vår går varm hver halvtime og må skrus av med jevne mellomrom gjør sitt til at spenningen blir litt for stor og nattesøvnen en smule redusert, men det eneste man kan gjøre er å håpe på det beste og satse på at hurtigferjene ser vår plastkopp på sine skjermer. På dag to får vi plutselig inn en mayday melding på VHF radioen vår. En seilbåt fem nautiske mil vest for oss har truffet en gjenstand i vannet og er i ferd med å synke. Kystvakten kobles inn og vi følger spent med på redningsopperasjonen for å høre hvordan utfallet blir. Vi tilbyr vår assistanse, men redningssentralen har allerede en båt i farvannet og vil ikke at flere båter skal være i området under de rådende forholdene. De skipbrudne går til slutt i livbåten når skuta deres går ned og det siste vi hører er at de blir plukket opp av en annen båt og at alt er vel.
Vi ankommer Helensburgh et par mil vest for Glasgow og tar på Gunnar og Fredrik, Tronds far og onkel, før turen går videre til Crinnan kanalen og en smak av ferskvann. I øs pøs regnvær (Skottlands varemerke) blir vi sluset ut av det salte hav og opp i et boligfelt. Vi putrer langsmed kjøkkenhager og sykkelstier og roper på et par kuer mens vi kikker ned(?) på bilveien under oss. Det er en morsom og pittoresk opplevelse og Arne får testet sine siste rester av muskelkraft når han får deltidsjobb som slusevokter og må åpne for vannmassene med håndkraft og mannemakt. Og som en bonus for seilere som ikke er så godt vant ligger nå vertshusene på rekke og rad langs kanalkantene og vi kan på kvelden stoppe i Cairnbaan for et bedre måltid sammen med bilister og andre landkrabber.
Fra Crinnan kanalen drar vi opp til Oban langs en dramatisk og værhard kyst. Det blåser kuling midt imot og sjelden har vel haggis (skotsk nasjonalrett) og whisky varmet så godt i dyvåte seilerkropper som når vi setter oss på den 250 år gamle Oban Inn for et siste måltid sammen med våre gjester. Landskapet ligger som det har gjort siden våre forfedre gjorde strandhogg i alders tid og man undrer seg over at det var skottene som oppfant kilten med de temperaturene som råder her.
Fort William er neste stopp og herfra sluses OSOSO opp til fjells for å krysse det skotske høyland på sin vei mot Inverness og østkysten. 29 sluser bringer oss fra kyst til kyst på Caledonia kanalen og vi seiler sammen med fiskebåter på vei til nye fangstområder, militærfartøy, hobbyturister og andre seilere som bruker kanalen for å slippe unna den værharde turen rundt skottlands nordkyst. Grønne åser og lier passeres sammen med fjell som Ben Nevis og Ben Tigh, eldgamle borger vitner om klanenes storhetstid og vi forserer Loch Ness på utkikk etter Nellie. Kveldene blir brukt på fjellhotell med vertsskap som er tatt ut av en Agatha Cristie novelle og vi venter spent på om ett mord vil bli annonsert på morgenkvisten. I Fort Augustus blir det tid til et slag golf i høylandet hvor jo spillet ble oppfunnet, og hva er vel mer riktig enn å slå noen slag blant fjell og fjorder mens banen er full av sauer som blir brukt som gressklippersubstitutter. Så får man bare leve med at de små ullfabrikkene sto i veien et par ganger idet man spilte seg inn mot greenen. Sauene skvatt og vi lo godt. Ingen skade skjedd.
Lettere forvirrede drar vi nå fra Inverness i visshet om at moder Norge skjuler seg bak horisonten og at enden er nær. Lindesnes er neste veipunkt på GPS'en og Mandal blir vårt første møte med det blide Sørland. Bare en liten Nordsjø å krysse før vi atter igjen ser slike fjell og daler som de vi i vår ungdom så. Ankomst Kristiansand blir lørdag 16. juni så lenge Gud og været tillater det. Skru på sola! |
|
|
|
|
