|
|
|
|
EKVATOR, KARNEVAL OG CALYPSO 13 februar - 2 mars 2001 |
|
|
Greit, Brasil ble ingen suksess og vi ble ranet med kniv og taxi i Fortalezas dunkle gater. En by med to millioner innbyggere, en million arbeidsledige, en million analfabeter og mange luringer. Vi var der i åtte dager og det eneste som hendte av betydning var at en av oss ble kidnappet av en mopedtaxi på vei hjem fra discoteket, kjørt ut på landsbygda og ranet av noen lokalpatrioter for så å bli forlatt til seg selv med ett heller begrenset ordforråd av portugisisk i bagasjen, og at vår venn og påtroppende mannskap, Magne Vindenæs, ble knivranet midt på lyse dagen spaserende på vei hjem fra stranda. Utbytte: en t-skjorte, en halvspist pose med kjeks, 7 Prince mild, 40 kroner og en lighter tom for gass. Magne går rundt slummen neste gang han skal hjem fra stranda. Ellers lite å berette annet enn at vi fikk oss noen bedagelige hengekøyer og at pakkepostkontoret i Fortaleza er som en scene fra en David Lynch film med alle de ansatte spaserende rundt på deformerte føtter.
Etter vårt møte med Brasil tok vi nye 1700 mil på strak arm og seilte rett til Chaguaramas på Trinidad for å få med oss karnevalet der. På veien passerte vi ekvator, denne magiske streken som deler planeten i nord og sør, og hadde vårt rendevouz med en myndig (om enn lettere forvirret) kong Neptun. I sin grønne sjøprakt steg han opp av havet og fortalte oss om hans rike, og hemmeligheter om havet som kun er for menn med go'sirkelen i posen å høre. Edikkmarinert senneps pasta var på menyen og høytidelig talte og døpte eminensen oss en etter en mens han sjenket oss eleksir og viftet med treforken sin og samtidig gjorde de glade sjømenn til borgere av hans rike. Magne, den sylferske førstereisgutten, vokste med ett og viste at han kan ha offisers potensiale i seg når han etter vår religiøse eskapade med kongen vippet fem irish ut av armen til kveldskosen. Det ble en hyggelig aften under stjernene.
Etter nærmere ti dager til havs ankommer vi Chaguaramas, Trinidad og Tobago, karneval og calypso, Harry Bellafonte og de lange netters land. Karnevalsforberedelsene har bygd seg opp til ett crescendo når vi ankommer og vi havner rett uti fem dager med dansing, festing, hikking og kikking. Det ligger 21 andre norske båter i havna sammen med utallige svensker og dansker, og til sammen inntar den skandinaviske horde havnen og får det hele til å føles som St. Hans i Smøgen. Vi prøver å menge oss mer med lokalbefolkningen, noe bildene under skulle gi begrunnelse nok for, og forlyster oss sammen med svinsende svanser og rekordmange lommetyver som til stadighet beføler våre seilerben gjennom bukselomma. Vi forlater åstedet med knuste pikehjerter og en del brukne fingre bak oss.
Karnevalet har bygd seg opp siden jul og på mandag og tirsdag kulminerer det hele i gigantiske opptog med alle innbyggerne tilstede og vogntog proppfulle av generatorer og konserthøytalere som konstant får deg til å registrere at brystbeinet ditt digger basstoner. Ett herlig sammensurium av glinsende kropper, påfuglkostymer, steelband (som kan gjøre det meste med ett oljefat) og uzi bekledde politistormtropper klare for overkåte utlendinger. Det kåres prinser og prinsesser, konger og dronninger, beste band, beste gruppe osv over en lav sko mens alle i opptogene kun er opptatt av å ta seg best mulig ut. 'Wave it, wave it' synger ti tusen mennesker mens vi danseparaderer foran den store tribunen og ser oss selv på storskjermen - fem albinoer i en mørk vuggende menneskemasse som renner langsomt gjennom gatene i ett opplyst nattemørke. Afrokaribbiske fester svinger! Wave it!
Etter fest kommer visstnok faste, men kjenner vi Trinidadere rett blir det nok i tillegg litt ekstra paracetforbruk og ett redusert nasjonalprodukt i de første ukene etter at fløyta har gått. Etter at karnevalsdagene var over var S/Y OSOSO en stille skute som drømte om fred for trommehinner og såre dansebein. Vi hadde fått med oss ett Trinidad på sitt beste (og mest kriminelle) og var kommet ut av det hele med alle lemmer i behold. Over oss seilte pelikaner og rovfugler på luftsrømmene, hengekøya var på plass og vi var alle enige om at nok får være nok før vi duppet av under solguden.
Intet tre vokser inn
i himmelen. For vår våpenbror, herr Andersen, var turen med ett over da
de siste tonene fra karnevalet døde ut. Menn av havet, pass dere for
sirenenes sang! For nok en gang var det ett fruentimmer som kalte hjem en
av de unge lykkelige fra tropesol og manneliv til teselskap og
familieplanlegging der oppe i de tyve minus. Dette er nekrologen til en
ungkar og stor nudist.
For øyeblikket er vi skilt for alle vinder. Thomas der hjemme, Trond og Magne har tatt flyet til Venezuela for å se på noen Andesfjell eller noe sånt, mens Erik og Arne har seilte videre til Tobago for en post-karnevals rekonvalesens. Ah, hvilket liv! |
|
|
|
|
