|
|
|
|
DEN STORE RIDETUREN arlie beach - 19 juni 2000 |
|
|
Det var tid for manndom, villmark og hestetemming. Noen ganger er skråtobakken og eventyrets ange for sterk og en mann må ut for å søke sitt kall. Vi skulle oppdage nytt land kun utstyrt med vårt ukuelige mot, ridende inn i solnedgangen mens vrinskende beist underordnet seg våre faste grep om tøylene. Ah - hvor livet er deilig skuende fra en slitt sal, hvor menn er menn og kvinner steller hjemme. Det er colten og kruttkaffens virkelighet. En verden for de fryktløse, hvor Månestråle er den jeveste jenta av de alle og prisen for ett menneskeliv måles i bly. Etter en kjapp telefon har vi avtalt med Ken om å bli brakt til ranchen hans neste dag. Ken plukker oss opp i sin skrangelte varebil som får minner om forgangne russebiler til å flyte frem og kjører oss ut til ødemarken. Allerede i bilen får vi mistanke om at cowboylivet ikke er hva det engang var. Det er oss fire mannfolkene fra OSOSO i bilen og tre jenter, noe Ken kommenterer omvendt proporsjonalt med at det var mange gutter med denne gangen!? Vi ankommer en nydelig ranch midt ute i jungelen/bushen/ødemarken og kjenner adrenalinet begynne å bruse der vi beskuer de stolte beist som står og venter på oss og friheten. Men etter litt utfløkt utspørring om rideferdigheter fra rideguiden og kommentarer om hvor bremsene er fra oss, får vi tildelt de økene eierne føler de kan satse på miste på oss, de unge tapre. Så kommer ydmykelse nr.1 - jentene får større hester en oss, tett fulgt av ydmykelse nr.2 - vi må ha på oss hjelm der vi skal ri på lang lang rekke. Bønner og flesk! Vi har jo lest Sølvpilen.
Men, ekte mannfolk lar seg ikke knekke av motgang. Så med friskt mot entrer vi våre stolte gangere og tar kommandoen. Det vil si noen av oss tar kommandoen. Thomas går først i rekka og vi hører hans myndige stemme gang på gang fortelle Charlie (hesten altså) at: 'Don't eat Charlie, go on Charlie, NO Charlie' etc. helt til det blir som en liten sang hele terapigruppa nynner på mens vi alle føler oss bedre (prøv selv, det funker). Arne, som har jugd på seg litt for mange ridetimer og skal være med på gallopp-teamet, gjennforenes etter en stund med skritte-teamet (han fant bremsa, men ikke speeden) som igjen ender opp med å vente på ham mens alle roper: 'Come on Geronimo, good boy Geronimo, come on Geronimo'. Dette skjer de gangene hesten hans ikke blir leid i bisselet av rideguiden vår som ikke virker helt fornøyd. Trond, som også har jugd seg inn på gallopp-teamet, ses av og til dukke inn og ut av diverse sukkerrørenger svaiende med sterk slagside i salen mens han desperat klamrer seg til sin kjære Rocky. En Rocky som ikke helt kjenner igjen signalene som Trond lærte på Tangval trav og mopedforening. Erik har fått Harry som er så lobotomert at han ikke vet bedre enn å lystre ordre og tømmer, dvs. han klarer å sikte inn på rompa til hesten forrut og følge etter den mens Erik lever i sin egen verden og tror han er krigsherren med total kontroll over sine undersåtter.
Vi rir gjennom skog og kratt og over enger og myrer. Sukkeråkre og øde bosetninger passerer forbi oss mens landet føles uberørt og endeløst ut. Plaskende rir vi over Saltwater Creek før vi til slutt får avkjølt våre såre legemer i ett vakkert lite fossefall til glede for våre såre romper og slitne lemmer. Da vi til slutt var ferdige og kommet oss hjem til vår kjære skute var vi alle enige om at det hadde vært en hyggelig tur. Ikke helt den machofaktoren vi hadde tenkt oss, men det smakte godt med bønner, stekt flesk og egg ved solnedgang allikevel. |
|
|
|
|
