|
|
|
|
VED VEIS ENDE 10 - 16 juni 2001 |
|
|
Så var tiden kommet. OSOSO og hennes gutter skulle ut på sin siste seilas for denne gang. Nordsjøen ventet og vi var på vei hjem. I vindstille og på flatt hav satt vi ut fra Inverness med 360 små mil foran oss og duften av komper og rægår stigende opp av horisonten. Og så fort Skottlands enger forsvant bak horisonten dukket Norges fortropper opp over havflaten. På stramt geledd stod oljeplattformene oppmarsjert og geleidet oss mot annerledeslandet der oppe i nord. Og disse overflodshornene av noen kjemper til havs minnet oss på at velferdsstatens beskyttende favn ikke var mange timene unna.
Som seg hør og bør blåste vinden opp til en frisk kuling natten før landkjenning og bølgene vokste seg opp for å gi skuta sine fortjente velkomstklaps i skroget og kastet mannskapet litt frem og tilbake for å riste inn i dem at, ja nå er det snart over. Så, mandag 12 juni klokken 0500, finner man ut at skydekket i horisonten er Jærenlandets silhuett, og opp bak skummende bølgekammer stiger så sagalandet og lukten av mors kjøttkaker frem. Halleluja! Kongen, Lundteigen, velferdsstaten, blondiner og lånekassa, vi var hjemme igjen. Pass dere for de fortapte sjømenn! Ved Farsund entrer vi skjærgården og får smulere farvann under kjølen. Lokale kjente blir ringt opp og en hurtiggående båt frakter en kasse med CB pils og noen Prince ut til de langveisfarende. Vinden spakner til en lett bris og OSOSO seiler for første gang blant holmane og skjærrane i den skjærgården som en båd bare kan finne ett sted her i denne verden (bare ikke si det til østlendingane). Lindesnes passeres og vi skal foreta vår første landkjenning i Mandal by mens radioen melder om forsvunne tyske fisketurister på havet. Intet har endret seg. Sjekter med øltørste krabbefangere er på vei ut når OSOSO entrer Mandalselva og vi har plutselig aldri vært borte.
I Mandal begynner den første avklimatiseringen og de første møtene med gamle kjente. Media stiller selvfølgelig opp i hopetall og man får sagt noen ufornuftige strofer til tv kameraene før man igjen må på puben med de savnede gastene Per Torjus og Thomas som gjenforenes med madammen for den siste ferd mot Kristiansand og virkeligheten. Det blir en
overnatting med gamlegjengen i Trysnes før vinden neste dag gir oss
akkurat nok løft til at spinnakeren kan settes og en stopp i Høllen
venter. Taktikere som vi er tok vi de tårevåte familiegjenforeningene
der i fred og ro mens solskinnet smilte på rekebordet og diverse
lokalorkestre spilte opp for oss. Taler og sanger ble det og en særdeles
hyggelig seanse for de hjemvendte guttene.
Siste leg til vannfestivalen i Kristiansand, sponsorforpliktelser og fødebyen ble for det meste gjennomført i taushet av lettere spente menn med hvitvinshoder og småangst. På en fin slør inntar vi så byfjorden og slipper til slutt skrålende oppladede følelser løs. Som avtalt 16 måneder tidligere legger vi klokken 1630 den 16. juni 2001 til kai på vannfestivalens brygge. 473 døgn og 22.000 sjømil har passert på vår ferd. Enorme mengder med opplevelser og erfaringer blir vanskelige å oppsummere der vi står på vannfestivalens scene og får spørsmål fra konferansieren om hvordan det hadde vært. Vel, det var greit! (Sørlandsk understatement) Det
var Opplevelsen med stor 'O'. Guttedrømmenes verden. Det var å tørre
drømmen. Det var sol og smeigende vann under fremmede himler. Nattevakter
med varm sjokolade og Sirrus som ledestjerne mot nye verdensdeler.
Delfiner, alltid delfiner (bare få god nok karma i dette livet, så blir
du kanskje en delfin i det neste). Det var evige hav som plutselig var
over. Det var tolv tatoverte Tonganesere som bodde i en utbrent vulkan og
store sorte stolte Suvanesere som drakk kava til de besvimte.
TAKK FOR TUREN GUTTER !!! |
|
|
|
|
