|
satellittbilde tatt 0600GMT. Vi var
på dette tidspunkt 100Nm fra orkanens øye
Vårt første kvinnebekjentskap i
stillehavet skulle vise seg å bli heftigere en ventet. Etter fire dager
med sol og båtpuss fikk vi en støkk i livet da den metereologiske
stasjonen i Nuku'alofa meldte at en tropisk syklon hadde bygd seg opp
300Nm nord for oss og var på vei rett mot oss. Vi hadde altså ikke fått
tid til å teste skuta vår på havet før vi nå risikerte å miste henne
i en utsatt havn bak en halvannen meter høy molo. Etter å ha rådført
oss rundt på havna fant vi ut at det beste vi kunne gjøre var å tjore
madammen fast så godt som råd var. To ankere og ni liner var hun
tilslutt utstyrt med og så var det bare for oss å vente. Vi ble tilbudt
opphold i huset til Deep Blue Diving, en tysker som driver et dykkersenter,
men bestemte oss for å holde sammen med båten vår som jo er vårt hjem.
Vinden bygde seg stødig opp fra liten kuling til sterk kuling mens
radioen rapporterte at Monas kurs fortsatt var rettet mot oss. Liten
storm så sterk storm, vi har vinden inn rett fra siden og begynner og
krenge ganske godt. Utpå kvelden stopper Mona mellom 10 og 20Nm fra havna
og bestemmer seg for å rotere der ett døgns tid før hun beveger seg
videre. Det blåser nå jevnt orkan med vind på 65knop med 85 knop i
kastene. Slagsiden vår ligger jevnt mellom 15 og 20 grader og havna ser
ut som ei norsk fjellvidde i storm, alt går hvitt og vi kan snaut se over
til den andre siden.
Trond er klar for date.
Under dekk er det 30
varmegrader og en luftfuktighet som får oss til å se konstant nydusjete
ut der vi sitter i underbuksa og føler oss litt maktesløse overfor
naturen. Vi prøver å komme oss på dekk litt for å sjekke fortøyningene,
og i bare unniken kjennes det horisontale regnet ut som kniver i vår
lettere solbrente rygg. Vi tilbringer nærmere to døgn på denne måten
og er rimelig lykkelige når vi igjen kan titte ut av luka og se at vi er
like hele. Strømmen er borte i byen og oversvømmelser og ødeleggelser
vitner om hva som har vært. Men som kvinner flest har ikke Mona gitt oss
ytre sår etter at hun forlot oss, kun i våre sinn har hun satt sine spor
og gjort oss en erfaring rikere. Livet går videre og solen smiler atter
igjen.
|
