|
|
|
|
DEN STORE GRISEJAKTEN 21 - 23 april 2000 |
|
|
Solen hadde forlengst stått opp; tre menn og en kvinne skulle til fjells for å finne seg selv og en gris eller to. Eventyret begynnte med felles innkjøp av skjørt til mennene og litt smågodt til de av barna som fremdeles hadde tenner. Etter 2 1/2 times kjøretur på lasteplanet av en pick up truck med døden bak rattet når følget målet; Bokoya, en landsby langt inne i Fijis fjellheim. Hva som ventet de neste tre dagene visste bare fru Fortuna og kanskje et par andre.
Etter en fortreffelig lunsj og et første møte med med landsbyens andre gjester er det tid for å vaske bort reisestøvet. Dette, blir vi fortalt, kan gjøres "rett nede i veien". 1 1/2 time senere er vi vel fremme ved "rett nede i veien", hvor tilsynelatende hele den yngre garden i landsbyen befinner seg. Etter flere timers retur til barndommen og vanntikken mot noen lokale krysninger av menneske og ål er vi klare for turen tilbake; denne gangen oppover. Tilbake i leiren bruker vi kvelden til å bli kjent med de andre gjestene: Dorothy; en middelaldrende skolelærerinne i fra Australia, med "focus on attention", Michelle; en engelsk kickbokser som har slått seg til ro som bondejente i Australia, Danny Boy; Canadier, Waliser og litt engelskmann, bosatt i Tyskland, ute på det britiske foreskrevne "year out" før universitetsstudier i England, noe som han tar helt bokstavelig, Carl i fra USA, på vei til New Zeeland hvor han skal praktisere "Rolfing", etter ett 9 måneders kurs hvor man lærer å kna korte mennesker lange. En japaner uten ord og den selverklærte mystikker, healer og meditasjonsmogul, her kalt mr. X, ettersom det var umulig å nå han i våken tilstand. Til sist men ikke minst belgierene; Nadin og Erik som ikke kunne skjønne hvorfor Fijianerene ikke bygde flere broer over de sølete partiene av deres ellers vakre landskap.
Lørdag morgen, klokken 05.00, den store dagen er kommet. Det er tid for den avtalte grisejakten, landsbyens kåte haner galer, hytten er omringet av djerve jakthester og sultne hunder. Følget gnir seg i øynene og forbereder seg mentalt til en ridetur mot soloppgangen, men hvor er jegerene? To timer senere møter noen søvndrukne mennesker med spyd og macheter. De kan forklare at Kava- (lokal drikk; pulver av en slags pepperrot og vann, mildt beroligende) nachspielet ikke var ferdig før klokken 04.00. Jakten er i gang, men en snikende mistanke brer seg blandt følget; mon tro om ikke disse hestene også har hatt et lite Kavanachspiel for seg selv. Etter kun kort tid må de trekkes motvillig opp bakkene. Etter noen timers gange og krangling med våre motvillige firbente venner, sprer jaktlaget seg ut. Det er nå blitt litt sent på dagen, hundene blir forvirret av alle luktene, mens jegerne bllir forvirret av solsteken på deres dagen-derpå-hoder. Lang stillhet, hete og leie hester, så plutselig dempede rop og menneskelagde dyrelyder, grisen er omringet. Hundene er i ekstase, beveger seg i ring rundt grisen, mens jegerene gjør klar spydene. Bomskudd; hundene biter et øre av grisen, nye lyder, denne gangen av dyr. Jegerene gjør seg klare igjen og denne gangen blir det fulltreff. Middagen er sikret, men må forberedes for transport og fangsten feires. Grisen blir grillet på bålet, jegerne røyker Fiji tobakk, mens vi tar oss ett bad i en kulp før vi fortærer grillet lever, nyrer og griseører i fra palmeblader. For å feire jaktlykken blir vi invitert til hjem til jegerene som nå smiler i fra øre til øre.
Lørdag kveld er det tid for et møte med jegerenes familier. Etter lange intrudoksjoner og mange "Bula! what's your name and where do you come from?" er det klart for kveldens høydepunkt. Lucy, jegerens eldste barnebarn, drar frem en mystisk boks og plasserer den midt i blandt oss på gulvet. "can you do this?" spør hun og drar frem ett splitternytt gameboy. Etter flere runder med Grand Slam 2 begynner ungene å kjede seg og Arne og Thomas må trø til med litt allsang. Ungene fryder seg seg helt til Thomas med rusten og høylytt stemme drar igang Hello Dolly av Lois Armstrong. Med ett er det bare mødre igjen i rommet. Ungene titter frem med redde øyne bakom mødrenes trygge rygger og armhulerpå denne store mannen fra Norge. Hytta ruver og rister av Thomas orkanrøst. Jegerne gjør seg klar for kvelden, putter godlukt i håret og pakker joggeskoene ut av boksen. Det er en stor kveld for dem og oss. Vi begir oss til sammfunhuset - Kava står på menyen (igjen) for å feire den store jakten med jegerne fra Norge. Etter en stor bolle kava blir vi innkalt til høvdingen i landsbyen. Hele følget inkludert våre "nye" venner henger seg på. Høvdingen er tidligere tungvektsmester i boksing og holder for tiden på med å trene 30 ungdommer som er tatt i potrøyking. Straffen lyder på 3 mnd i husarest, beinhard trening og en avsluttende kamp på hver av dem mot høvdingen.
Kvelden avsluttes i samfunnshuset med kavadrikking og sang. Arne og Thomas spiller gitar og synger Evert Taubes "Flickan i Havana", mens våre nye storvokste venner synger synger noe uforståelig, men vakkert, med lyse fløyelsstemmer. De gir seg til slutt, nordmennene har igjen begått den udåd det er å drikke sine venner under bordet (selv om vi strengt tatt satt på gulvet hele tiden). Søndag morgen samles igjen følget for en tur til den lokale kirken. Sjargongene, eller på godt norsk, skjørtene blir foldet og preparert etter alle kunstens regler, håret vannkjemmet og vi er klare. Etter mye sang og tordentaler og generelt lang formiddag, blir vi ønsket velkommen av skolelæreren. Vi tar turen til jegerens hjem, hvor vi etter barnas oppfordring synger flere sanger, hvorpå vi deler ut godterier til foreldrenes forferdelse. Vårt siste gjøremål er en utflukt til badestedet; en foss langt inne i jungelen. Etter en lang tur ned en gjørmeskråning og mye klaging i fra våre belgiske brobyggere, er vi fremme ved ett fantastisk vannfall. Dette blir vårt siste inntrykk før vi vender hjem til ''sivilisasjonen" igjen. Etter en fryktinngytende tur, i godt og vel 100 km/t med en skravlete sjåfør på ekstremt dårlige gjørmeveier er vi igjen tilbake ved havet. |
|
|
|
|
