|
|
|
|
DURBAN OG VEIEN RUNDT KAPPET 6 november - 14 desember 2000 |
|
|
Durban er vårt første møte med Sør-Afrika og vi legger oss inn på Royal Natal Yacht Club midt i sentrum av byen. Havnen er stor, en av verdens ti største med 3000 skipsanløp i året, og byen likeså stor med rundt tre millioner innbyggere. Vi er i hjertet av Kwa Zulu Natal provinsen, Zulufolkets rike og skal se hvordan det går med regnbuelandet, Mandelas arv og Afrikas fremtid.
I tre millioners byen Durban er meningene delte om landets fremtid. Etter at apartheid styret tok slutt i 1993 har kriminaliteten tatt seg opp sammen med arbeidsledigheten og man sporer en viss nervøsitet blandt befolkningen. Men som man får høre så har det noe med at før ble de fattige holdt sammen i sine egne områder av ett tungt bevæpnet politi hvor de var overlatt til å rane hverandre mens de rike hvite kjørte rundt i sine områder og syntes at Sør-Afrika var ett topp sted. Nå er heldigvis ikke dette lov lenger og hele befolkningen er eksponert for landets problemer. Vi fikk ikke føle noe på kroppen annet enn det behagelige prisnivået, en vennlig befolkning og troen på at landet har en fremtid med all dets resurser, både menneskelige og naturlige. Vi kan bare anbefale ett besøk. Etter en uke i Durban får båten vår luft under kjølen igjen når vi får heist den på land for å gjøre tiltrengt vedlikeholdsarbeid. Nytt bunnstoff skal på, sinkanoder byttes, silikonfuger fornyes og ny logg monteres. I tillegg er det et par dusin med andre småreparasjoner som holder oss i ånde. Vi får sydd ny seilgarderobe - storseil, genoa og spinnakker, og det hele blir en hyggelig opplevelse med det Sørafrikanske prisnivået. Vi koser oss i arbeidet, men blir sett litt rart på av de andre båteierne. Pusse- og malerarbeid er tydeligvis ikke akseptert hvitmanns arbeid enda, og våre mørke arbeidskolleger jobber for femti kroner dagen mens de hvite formennene pusler med viktigere saker og blir kalt 'boss'.
Etter at båten har kommet tilbake til sitt element og vi har kommet oss helskinnede tilbake fra safarien mønstrer Tronds fetter Leiv på og vi er blitt seks mann som skal ta turen rundt kappet. På grunn av de ekstreme forholdene som kan herske i disse sydlige farvannene må vi igjen være hobbymeteorologer og kikke etter et passende værvindu før vi setter av gårde. Det ligger seilere i havnen som har ventet i to uker på å dra mens vinden og lavtrykkene har blåst nådeløst fra syd, men vi er heldigere og etter to dagers venting øyner vi en åpning og kan kaste loss. Vi kommer oss kvikt ut i Agulas strømmen og gjør etter kort tid 12-13 knops fart båret frem av en frisk bris og fem knops medstrøm. Så, etter to dager, begynner kulingvarslene igjen å tikke inn på HF radioen vår og vi bestemmer oss for å sette inn til Port Elizabeth og en trygg havn. Sjur er den som protesterer minst, han har faktisk ikke sagt noe de siste to døgnene da han har vært opptatt med å kaste opp siden vi passerte moloen i Durban og nå øyner muligheten til å overleve strabasene mens selvmordstankene kastes over bord. P.E. får gleden av vårt besøk i ett døgn når været igjen har roet seg og vi kan sette ut igjen - en mann mindre. Neste havn blir Mossel Bay den siste sikre havnen før Cape Town hvor igjen kulingvarsler nøder oss inn. I denne bukten var det Bartholomeu Dias gikk i land for første gang i 1488 som den første rundt kappet. Han ble etterfulgt av Vasco da Gama i 1497 som ble den første som tok turen helt ut og dro til India. Her i Mossel Bay står ett post tre som ble brukt av de langveisfarende før internetts tid. Skip på vei østover la igjen post under treet som ble plukket opp av skip på vei hjem. Enkelt og genialt og treet er fortsatt i bruk, men i fremskrittets navn har man nå hengt opp en postkasse på det. Vårt første forsøk på å gjennomføre siste etappe avbrytes etter fem timer. Ny kuling ved Cape Agulas får oss til å huske fjellvettsregelen om skam og vendereis så vi snur og får prøvd vår nye spinnakker på veien tilbake til tryggheten. To dagers venting på pub og golfbane med 'ocean view from every tee' ender med avreise på en måtelig værmelding der vi setter ut på nytt 13. november. Motvind i ett døgn før vi runder Cape Agulas, Afrikas sydligste punkt på 35 grader syd, og setter kursen mot Kapp det Gode Håp. Vinden skifter gradvis retning og dreier mot syd-øst og tar seg opp i styrke. Vi kan la motoren hvile etter endt tjeneste mens eventyraktige fjellformasjoner følger oss langs en værhard kyst. Pulsen stiger i takt med vinden når vi nærmer oss kappet som har levd i sjømenns sinn siden de første galningene rundet det i to små karaveller i 1487. Vi har vinden bakenifra på tvers og i det Kapp det Gode Håp dukker opp i horisonten blåser det stiv kuling. Vi får oppleve å runde ett av våre drømmers mål under nær perfekte forhold. Båten oppfører seg perfekt i 5-6 meters bølger med rev i begge seil. Toppfart 9.6 knop og vi skuer ut over ett opprørt hav fra toppen av dønninger og bølger mens solen går ned over Atlanterhavet og sender sine siste stråler mot kappet som opprinnelig het Stormenes Kapp. Henrik Sjøfareren, den portugisiske prinsen (han var aldri til sjøs), mente dette var dårlig markedsføring for fremtidige reiser og bestemte seg for det bedreklingende Gode Håp. Vi koster opp langs kysten mot Cape Town mens stjernehimmelen funkler over fjelltoppene kalt de tolv apostler og når kappstaden endelig nærmer seg står en stolt måne opp over Table mountain og belyser vår ankomst til en av verdens vakreste byer. Vel blåst og alt med seg og Thomas rekker akkurat å hente Mariann på flyplassen seks timer senere.
Vel fremme i Kappstaden får mannskapet sin velfortjente belønning i det damebladet Cosmopolitan har lagt sin årlige moteoppvisning til yacht klubben. Arne klarer på mystisk vis å få tak i VIP pass til alle ombord. Leiv og Erik har det rette blikket i øynene og blir geleidet til første rad ved catwalken hvor de kritisk bedømmer de nyeste bademotene før alle ender kvelden i lukket selskap med fotografer som går rundt og tar bilder av oss sammen med et assortiment av forskjellige høyreiste kvinner noterende ned våre personalia for sosietetsspaltene. 'Who are those people'. Detaljene fra Cape Town får vente til nyåret og vi får imens ønske alle våre ledsagere på nettet en riktig god jul og ett godt nytt år! |
|
|
|
|
