|
|
|
|
CHRISTMAS ISLAND 23 august - 4 september 2000 |
|
|
Vi forlater Ashmore Reef i den labreste brisen man kan tenke seg. Spinnakkeren er det eneste seilet som vil stå nogenlunde fyllt og det blir raskt heist for ikke å komme ned igjen før seks dager senere når vi nærmer oss C.I. Vi sier de siste farvell til Trolldans, Impetus og Stormfogelen som skal til Indonesia, mens vi setter vestover med over tusen nautiske mil foran oss. Maleriske indonesiske fiskebåter med sine spesielle skrog og seilføring fyller horisonten og vi klarer akkurat å holde fart nok til å tilbakelegge de psykologisk riktige 150 milene om dagen som vi beregner våre tidsperspektiver ut ifra. Vi faller raskt tilbake i tralten ombord og har gode vakter på passasjene. Vi deler dagen opp i tretimers skift og har tre timer på og ni timer av noe som gir oss godt med hvile så lenge sjø og vind er på ett kontrollerbart nivå. Igjen fordrives tiden med bøker, matlaging og de essensielle konkurransene. Oppfinnelser denne gangen. Man kan vente seg nye geniale sykkellåser og redningsvester på markedet etter vår hjemkomst.
Etter to dager til havs forandrer situasjonen seg ombord når motoren ikke vil starte. Vi har gått tomme for diesel med batteriene på minimusnivå og må plutselig se langt etter alle våre elektroniske duppeditter. Vi får raskt montert slepegeneratoren vår og håper at den sammen med solcellepanelene skal få batteriene på bena igjen. Men vinden er svak og vi får ikke båten opp i de magiske seks knopene som generatoren krever for å gi en god lading og må derfor innføre ett strengt regime ombord. Den eneste strømforbrukeren vi tillater oss å bruke er GPSen som gir oss posisjon og kurs, mens alle andre apparater skrus av. Det betyr ingen lys når det blir mørkt, ingen autopilot, null kjøleskap og selvfølgelig ingen pc bruk cd-spiller eller satellitt telefon. Til og med lanterner og kompasslys skrus av noe som ikke føles helt komfortabelt da det hver natt dukker opp endel indonesiske sverdfiskebåter som kommer oss ubehagelig nær. Siden lyset i kompasset er på samme krets som lanternene og disse er skrudd av tar vi i bruk den gode gamle metoden i å navigere på stjernene og det er med en god følelse man styrer ett mørklagt skip gjennom natten med bare stjernene som ledsagere, adagioer av Albinoni på lommediskoen (vi hadde i det minste batterier til den) og en økende nattevind som får båten opp i over ni knop på spinnakkeren. Vi finner ut at man faktisk ikke trenger motor eller strøm ombord i en seilbåt. Livet ruller videre og vi lever greit uten mekanikk de resterende fem dagene. Delfiner og hval observeres hver dag og man blir litt blasert i forholdet til disse samt flokkene med flyvefisk som tar av rundt båten og det magiske morildspillet om natten (sett det før liksom). Fire dager utpå og vi får simulert en mann over bord øvelse når båtshaken vår forsvinner over rekka. Desverre må vi melde om at båtshaken ikke ble brakt tilbake ombord og vi får bare håpe på bedre koordinering den dagen man selv får smake det salte hav. Ellers så blir vi litt overrasket når vi en dag er ute å henger bak båten på 6-7000 meters dyp med dykkermaske for å se delfinene svømme rundt båten og isteden får se ett fiskegarn som har festet seg på kjølen. Litt pussig sånn femhundre mil fra land. Vi går opp mot vinden og stopper båten og så faller garnet av vår kjære vingekjøl sånn helt av seg selv og vi kan igjen bade og titte ned i det store dyp med en lettere kiling i magen.
Vi ankommer Christmas Island tildlig en torsdag og får tatt ankerdrammen rekordtidlig klokken åtte om morgenen etter å ha tilbakelagt over ettusenfemhundreogni nautiske mil (2800km) fra Darwin. Politi og toller blir hentet på brygga av Thomas og Trond i dinga og vi får en hyggelig prat og innsjekking på morgenen. Christmas Island er en øy som lever av å utvinne fosfater og det er derfor en stor industrihavn vi ankommer i stedet for de sedvanlige marinaene. Det bor 1500 mennesker her og 100 millioner krabber som holder til i skogen og kun kommer ned til havet en gang i året for å legge egg. Befolkningen er en blanding av Australiere, Kinesere og Malayer og vi har vår egen imam som priser Allah fra minareten 100 meter fra båten. Øya er et biologisk paradis noe vi forstår av tollerens komentar da vi spør. "It's f...ing Jurrasic park out here" er hans kommentar. Vi blir raskt kjent med de lokale som møtes på puben hver kveld og forstår at livet tas med ro i denne delen av verden. Vi møter to dansker og en østerriker som prater norsk med bergensdialekt, men har sluttet å bli overrasket over hvor liten verden er. Bilutleie er stor business her og vi forstår at man trenger en firehjulstrekker hvis man skal få sett seg om. Så med mot i brystet setter vi ut i villmarken. Vi går oss ville i en sandsteins skog, får se en fantastisk dramatisk øy som egentlig er toppen av ett 6000m høyt fjell og er med på å redde en utrydningstruet fugleart. Vi er på vei ned på stranda i Toyotaen vår da en fugl med brukket vinge prøver å løpe fra bilen. Utrydningstruet som den er, debaterer vi lenge om vi skal knerte den med en stein eller redde den og ta den med til myndighetene. Trond og Arne går til slutt resolutt til verks og får fanget beistet med en kjepp og litt bittskader på Arne.
Vår gode gjerning blir belønnet med følgende utsagn av politimannen vi leverer fuglen til og som hadde vært på puben dagen før: "I knew you norwegians were trouble". Vi lurer på om han tok med seg fuglen ut bak og satte hagla på den. På fredag blir vi hentet på puben og kjørt opp til Tracks tavern som er åstedet for den store sosiale happeningen i uka og hvor en broket forsamling med mennesker samles for å spise biff og drikke øl. Vi har en kjempekveld hvor vi spiller dart med Honk og Foot som jobber i 'construction' og som ser deretter ut. Folk er vennlige og vi blir bedt med på det årlige maratonet på søndag. De vil vi skal løpe sammen med Barneys Booze Brothers. Ett lag som ikke går for rekordtider.
Kinesisk mat av ypperste kvalitet fortæres dagen derpå og når måltidet er over samles hele øya på utekino med medbrakt og fluktstoler. Alle kjenner alle og samfunnet er godt organisert med adspredelser av alle slag. På søndag blir vi innvitert på øyas nihulls golfbane og spiller med vulkanstein og det indiske hav som bakteppe. Pretty good!
Cocos Keeling er neste stopp og er så vakkert at til og med innbyggerne her på Christmas sier vi er noen heldiggriser. Vi skal seile 530 mil til før vi ser dette paradiset og har denne gangen bunkret godt med ekstra diesel. Kjøleskap vil vi nemlig gjerne ha. |
|
|
|
|
