|
|
|
|
OSOSO PÅ SAFARI 22 - 30 november 2000 |
|
|
Dagen startet før før den brennende afrikanske solen stod opp. Reveljen gikk klokken fire og halv fem var dagens dyrskue i gang. Stedet var Krüger nasjonalpark i Mpumalangaprovinsen og på tredje dagen skulle vi igjen bivåne Afrikas natur og dyreliv. Dagens første bekymring ble Brian, vår sporfinner. Han har bodd i bushen hele sitt liv og har jobbet som 'game ranger' i tretti av sine 55 år. I førti av disse årene har han drukket, røykt, slåss og bannet mellom jakt på bøffel og løver, og han fikk tilnavnet 'Buffalo Brian' etter at han skulle vise sin rike amerikanske troféjeger hvordan man skjøt en bøffel etter en flaske whisky og endte opp med å putte en grovkalibret kule i pannen på prakttrofeet som hang i resepsjonen på den eksklusive private jaktfarmen han jobbet på. Etter eskapaden var alt han satt igjen med ett nytt kallenavn, en oppsigelse og ett dobbeltdødt bøffelhode bak på pickupen. For seks uker siden hadde hjertet sagt nok og han var akkurat skrevet ut fra sykehuset etter ett hjerteinfarkt. Denne morgenen våknet Brian opp med skralt hjerte igjen og satt askegrå på campingstolen og inhalerte sin andre sigarett for dagen mens han klagde over skrale forhold og vondt i brystet. Han har gått tom for dispril som visstnok er den eneste hjertemedisinen han hadde bry til å bruke og kaldsvettet bak skjegget. Denne dagen skulle vi opp på en åskam skuende utover de endeløse savannene hvor elefanter og giraffer gresser og hvor han forteller oss at asken hans skal spres utover når han har gått heden. Vi håper bare han kan vente til turen vår er over og repeterer førstehjelpskunnskapene våre i det stille. Kokken vår Jan ønsker oss god jakt og lover å ha frokost klar når vi kommer tilbake mens han vandrer bort mot kjøleboksen og vi setter bilen i gir og kjører for å se Afrikas dyreliv.
Mens solen reiser seg opp over savannene får vi snart nærkontakt med de første dyrene. Av en eller annen grunn virker det som om dyrene ikke enser vår eksistens så lenge vi sitter inne i en bil, men så fort døren går opp og man stikker ett bein ut løper de enten som vinden eller prøver å få smake på beinet alt etter hvilket dyr man er i nærheten av. Om Brian ikke er av de friskeste menn vi har møtt har han i hvert fall kunnskap om alt som vokser, gror, flyr og løper og vet hvor man skal dra for å få sett det meste. Impala, kudu, hyene, ørn, løve, nesehorn, elefant... listen over dyr vi får sett blir lang og vi skal ikke kjede dere med å nevne dem alle, bare nøye oss med å si at vi fikk sett nok til ikke å bli imponert over å se en elg krysse riksveien igjen. I løpet av morgenen begynner Brian å bli utålmodig etter å se løver på virkelig nært hold og stopper bilen når han får se en innfødt 'game ranger' på veien. På flytende zulu klikker og smatter og klakker de om gammelt og nytt og Brian får høre at det er løver med bytte femten minutters kjøring mot nordøst. En svipptur senere kan vi stoppe ti meter fra restene av en gnu. Løvene har spist ferdig og vandrer døsig bort fra skrotten mens gribbene samler seg til ett festmåltid. For en gang skyld har de kommet før hyenene og kan nå meske seg i en stående buffé bestående av øyne, tarmer og skinnfiller. Løvefar står fem meter på andre siden av bilen vår og har det samme uinteresserte blikket i øynene som piken i ballkjolen hadde den gangen man prøvde å imponere henne med krumspring på dansegulvet. Han har spist seg mett og gir oss ett brøl for syns skyld før han tasser bort til resten av familien.
Brian kan fortelle oss at krypskytterproblemet er blitt kraftig redusert de siste årene i Krüger parken etter at den nye politikken er blitt satt i kraft. Ved grensen mot Mozambique går det nå kontinuerlig med anti-krypskytteravdelinger som følger instruksjonen om å bruke ett minimum av makt til punkt og prikke. Oppsporer de en krypskytter så skyter de han umiddelbart uten advarsel. Logikken er at man da bruker et minimum med makt i det man kun trenger å avfyre en kule hvis man sikter godt nok. Åtseleterne tar seg av restene og ingen stiller noen spørsmål Tilbake til base camp er maten vår nesten ferdig. En lettere animert kokk serverer oss egg og bacon før han legger seg til å purke under ett tre. Etter brunsj og en liten hvil setter vi så ut igjen for å besøke Tantor. Vi har sett elefanter tidligere, men enda ikke på nært hold og nå er det visstnok på tide. Så bevæpnet med friske forsyninger som stort sett konsumeres av sjåfør og en kokk som ikke ville være alene mer setter vi i gang. Våre anstrengelser i baksetet belønnes etter kort tid når vi får øye på en elefantflokk på femten dyr. Sakte vugger de bortover de frodige slettene som en konvoi med døsige skip mens de bruker snabelens tusenvis av muskler til å beføle, beskjære, oppsamle og fortære de hundrevis av kilo med føde gigantene trenger hver dag. Flokken består av en sjefshann som passer på sine kvinner og barn, den yngste kun en uke gammel, men allerede på størrelse med bilen vår, og en gjeng med ungdomshanner som ikke kan vente på å bryte ut for å finne seg sitt eget private harem. Vi posisjonerer bilen strategisk slik at flokken vil krysse veien rett foran oss og hører med ett halvt øre på Brian som sier noe om at vi ikke må komme i mellom flokken og sjefshannen. Vi filmer og knipser mens prosesjonen defilerer ti meter på siden av bilen vår og krysser veien til nye beitemarker en snabellengde foran oss. Etter at alle dyrene har passert og vi ser dem marsjere av gårde føler vi plutselig to øyne i nakken, vi har glemt sistemann. En okse på seks tonn skuler olmt på oss der vi sitter i en blikkboks mellom ham og flokken. Vi har havnet der vi ikke skulle havne. Brian sitter stille i forsetet og sier at bare elefanten ikke begynner å pruste og pese og kaste på seg og urinere så er det ingen fare. Og, selvfølgelig, som sagt så gjort. Elefanten kommer rett mot oss og begynner å riste på sin veldige kropp mens han basunerer ut sin harme. Urinstrålen spyler støvet av asfalten og vi forstår at vi må komme oss bort fra kampplassen før massakren starter. Plutselig er alt kaos i bilen. Brian får ikke satt giret i revers og i neste sekund har Arne også kastet seg over girspaken som nå finner seg selv i sentrum for dødsangsten til to desperate menn. Mens Erik og Trond sitter i baksetet og minnes dødsønsket til sjåføren blir reversen til slutt funnet ett sted mellom Brians fjortende kraftuttrykk og Arnes klamme håndgrep og plutselig har en VW Transporter satt ny rekord i rygging over en engelsk mil. Vi hadde sett størrelsen på trærne disse dyrene veltet for å komme til de velsmakende røttene og hadde ingen illusjoner om hvem som hadde gått seirende ut av denne duellen.
Tilbake til bålet. Samtalen akkompagneres av Brians løvebrunsthylssimulasjoner i det vi reflekterer over våre opplevelser. Det har vært en fantastisk tur hvor vi har fått oppleve Afrikas mangfold i form av både mennesker og dyr. De to første dagene av turen ble tilbrakt i Swaziland, ett lite kongedømme mellom Sør-Afrika og Mozambique, hvor infrastrukturen stort sett betales av EU og en kone fortsatt koster tolv kyr. Vi blir innkvartert hos Myxo en lokal ung turistentreprenør som driver det han kaller 'etisk turisme'. Vi blir undervist i grunnleggende SiSwati så vi kan gjøre oss forstått i området og halter av gårde etter en grøtfrokost til markedet mens vi mumler ting som 'siyabongakakhulu' og 'yebo bhuti' til de lokale og får kjøpt de obligatoriske suvenirene. Alle suvenirer i det sørlige Afrika blir visstnok produsert på ett sentralt sted og transportert rundt for så å bli solgt som 'local craft' i de tusen landsbyer. I løpet av turen blir dette ganske opplagt og vi kikker mistenksomme etter 'Made in Taiwan' stempelet på våre nye ervervelser. Senere på dagen blir vi tatt med til en pittoresk landsby oppe i fjellet hvor tiden har stått stille og naturalhusholdningen enda regjerer. Med slettelandet som bakteppe og ett frodig jordsmonn å dyrke møter vi en befolkning som lever lykkelige i sine tradisjonelle hytter. Samfunnet er så å si pengeløst og fungerer stort sett ved att kvinnene gjør alt arbeidet mens mennene drikker hjemmebrygget øl og diskuterer de 'viktige' sakene sine. Vakkert var det, blide var de, og lykkelige virket de i guds frie natur.
Dag to er raftingdag. Etter at vi har greid å oppspore Brian og bilen som med høy promille forsvant i løpet av natten setter vi kursen mot Great Izuzu river. Sammen med to franske piker skal vi forsere strykene i våre tomanns kanoer geleidet av ett par hippe Sørafrikanere. Strømmen var striere enn på lenge på grunn av alt regnet i fjellet og dette skulle være den beste elva i det sørlige Afrika å rafte i. I det første stryket kantrer Trond og Eriks kano sterkt etterfulgt av Thomas som er overlatt til å manøvrere sin alene. Erik blir holdt fanget nede i bakevjet under vannmassene og er for opptatt med å holde pusten til å merke at shortsen og Kalvin Clein trusene blir sugd av hans unge legeme. Til de franske pikenes store fornøyelse er det derfor en splitter naken halvdruknet nordmann som til slutt får kravlet seg i land. Og like etter er det to nakne menn i elvestrømmen. En av våre guider skulle låne bort shortsen sin, men klarte ikke kaste den over til Eriks kano og med ett hadde vannmassene tatt sitt andre tøyoffer for dagen. Og videre bar det. Alle kullseilte flere ganger på deres ferd nedover og guidene hadde sitt svare strev med å redde våte europeere fra en assortert samling med steiner i elvestrømmen. Vi var glade for at vi ikke visste hvor mye marihuana de røykte før vi var kommet frem til endestasjonen med livet i behold. Våte og slitne og lettere forslåtte tasset vi i land i vissheten om at en kuling ombord i S/Y OSOSO er barnematen i forhold til å bli geleidet ned Afrikanske stryk av reggae gutter.
Vel tilbake i safaribilen setter vi så kursen mot nasjonalparken og turens egentlige mål. Bilen har ingen reklameklistremerker montert og vi får beskjed på grenseovergangene om å si at vi bare er noen venner som er ute på tur - så slapp våre helproffesjonelle arrangører å betale alle de irriterende avgiftene som reiseselskaper må ut med når de bruker fasilitetene. I tillegg til de tidligere nevnte dyreopplevelsene lærte Brian oss også ett nytt navn på Impala antilopen som det er hundre og fireogførti tusen av i parken og ropte 'JAFI' hver gang han så ett eksemplar av arten (Just Another Fucking Impala) og lo seg skakk. Etter fire dager inne i urkontinentet vinker vi mette på opplevelser dyrene farvel og setter mot Drakensberg fjellene og Blyde river canyon. Vi passerer historiske slagmarker hvor Boere og Zuluer har hatt sine mange blodige slag og får høre om teknologiens seier over det primitive. Ved Blood River beseiret boerne, bevæpnet med Gatling maskingevær, en spydbærende zuluhær med det resultatet at 3000 zuluer døde mens boerne fikk syv mann lettere skadet. Boerne mente dette beviste at Gud ville gi landet til dem. Lenge leve Calvin og de utvalgte folkeslag! Vi dro gjennom Blyde river canyon, så fossefall, gamle gullgraverbyer og mye stein. Jan, den eminente kokk og lystløgner, hadde litt korttidshukommelse og sa rett som det var når vi passerte en by at der ble han født. Hans historier om familiens bedrifter og bravader i området ble raskt dementert av Brian når han hadde fått nok øl innabords. De var to guttunger på tur og vi betalte for det, en god opplevelse bare man ikke blir spist. Og så bodde vi i hengekøyer, drømte om å bli dammbyggere i Afrika og spaserte litt i fjellet mens vi spiste en appelsin.
Etter ni dager og mange gode historier fra bushen rikere kjører vi de nitti milene tilbake til Durban og storbyjungelen, i følge statistikken ett farligere sted å være enn ute blant dyrene. Duften av salt hav entrer igjen våre snyteskaft, skuta venter og vi vet hvor vi hører hjemme. |
|
|
|
|
Syv
menn sitter rundt bålet ved grensen mot Mozambique. Lydene fra hyenene
som lurer i krattet i grenselandet mellom bållysets beskyttelse og
den kullsvarte afrikanske natten blander seg med lyden fra menn som ler litt for høyt for å skjule
skrekken som fortsatt sitter igjen etter dagens opplevelser. Lukten fra
brennende moxa og fengotre blander seg med den lett bitre smaken fra
kininen som ekspedisjonen inntar i form av en nedkjølt gin tonic, beste
malariamedisinen som finnes, ifølge kjentmannen Brian. Den andre av
gruppens betalte medlemmer, den selvutnevnte mesterkokken Jan, ruller seg
døsig inn i bilen for å sove av seg dagens rus. Han tok sin første boksøl
klokken fem om morgenen og brukte resten av dagen på å lovprise dens
fortreffelighet som livsledsager i forhold til sin kone mens han gjorde
kontinuerlige raid ned i kjøleboksen. Resten av gruppen
består av fire sjømenn fra Sørlandet og Sjur Vindal som har
mønstret på som dekksgutt i seks uker, og nå stille funderer på hva han har
rotet seg borti.
